Enkelte seirer smaker bedre enn andre.

Tiden er kommet for årets første jaktfeltstevne for vår del. For de av dere som ikke måtte vite hva jaktfelt er, så er det altså en skytekonkuranse med rifle på blink med ulike dyremotiv. 6 ulike poster, 5 skudd på  hver figur, med forkjellige avstander fra ca 40 m opptil 200 meter. Et godt plassert skudd gir 5 poeng, mens 3 poeng gies til et akseptabelt skudd. Er skuddet på utsiden av markert område, gies det 0 poeng. 30 skudd gir da altså max 150 poeng.

Dagens løype sjekkes ut....

Det begynner å bli en god stund siden jeg sist skjøt stevne, så jeg har ikke de helt store forhåpningene. Målsettingen for dagen er 120 poeng, noe som egentlig er litt mye for min del. Men man skal da sette seg litt høye mål! Det viktigste er uansett å skyte bedre en Mannen, noe jeg sjelden greier. Jeg har som regel god kontroll på sittende skyting, men ved stående skyting føler jeg det er litt lotto. Synes børsa er tung å holde stille, og blinken blir liten da…

Ved godt mot før første skyting

 Det er bare å rigge seg til, lade opp og dra på hørselvern. Pulsen stiger et hakk, jeg kjenner at lysten til å skyte godt stiger. Første post er sittende skyting mot ravn. Ikke store blinken det, og jeg ønsker med ett at jeg hadde brukt salongrifla litt mer til å trene. Litt i seineste laget å tenke på det nå… “Er skytterne klare?”   -nja, tenker jeg … “jeg sier klar om ti, ti sekunder fra nå”. Jeg merker at konsentrasjonen skjerpes. Når jeg først kommer igang med skytinga, er det bare gøy.

Anvisning av skiver. De i forkant er junior, jeg skjøt mot de bakerste (bever)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norges Buejegerforbund har nylig sendt en søknad til Direktoratet for naturforvaltning (DN) om å få jakte med pil og bue. Dette er foreløpig ment som en prøveordning, og  jakt med pil og bue kan omfatte alt fra hare, duer og skogsfugl til større vilt som rådyr, hjort og elg. Å jakte med pil og bue står for meg som en utfordrende jaktform. Her som under andre former for jakt stilles det store krav til jegeren.

Foto: Turid Sørensen

Jeg har merket meg at  noen skriker høyt allerede. Om at dette er dyremishandling og at faren for skadeskyting er langt større enn med kuler og krutt. Er den det? Skadeskyting er en uting, -uansett valg av våpen. Jakt skal utøves med respekt for dyret og med sikte på å avlive på en effektiv måte. Jeg tror at det også er innstillingen hos jegere som ønsker å jakte med pil og bue.  Jeg vil tro at mange av jegere med pil og bue også driver jakt med rifle og hagle. 

Ofte er det en sammenheng mellom protester av ymse slag og kunnskap. Derfor ønsker jeg dette “ prøveprosjektet” velkommen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er vel herligere enn å bore ansiktet ned i pelsen til en lykkelig elghundvalp?

Birk 3 mnd

 ”Birken” kommer fra Os i Østerdalen, og ble født 23.06 2010.  Rasen er “Nork elghund Grå” .Genene tilsier at det kan bli en veldig god elghund, med godt jaktpremierte foreldre. (Far: A.F Elgkronas Bamse og mor: “Fanta”) Det som også teller mye for brukshunder er jo at gemyttet er godt. Birk viser stor trygghet og ro jeg synes er sjelden å se hos så unge hunder.  Nå har vi vært bevisst med å plassere han sammen med gammelhunden “Odin”, som er rolig og traust. Så en viss oppdragereffekt kan vi vel spore her….

Siden det har vært mye snø i vinter, og ekstraordinær båndtvang, har det ikke blitt så mange skauturer som vi hadde håpet på. Men “Birken” er med når vi er på tur, og koser seg stort! Miljøtrening er bra! -Og ekstra viktig for oss som ikke har hundene “innomhus”.

Imre og Birk

Guttene “sloss” om å få gå med Birk i bånd, og Birk selv nyter oppmerksomheten. På årets første skitur var selvfølgelig Birk med, og Imre måtte bare prøve Birken som trekkhund i noen slake nedoverbakker. Siden Birk enda er ung og ikke ferdig utvokst enda, skal han ikke ha noen belastning, så det ble med en liten prøvetur.

Birk på skitur

To gode venner, Eskil og Birk

Birk, kallenavn "Pølsa"..... hi-hi

Det blir spennende å se videre hva Birk kan greie å få til i skauen. Gemyttmessig er han helt fantastisk, og eksteriørmessig ser det veldig bra ut! Gleder meg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ryktene svirrer i jaktlaget før det når nyhetene. Kåre har mista bikkja si. Revet ihjel av ulv. Diskusjonen går heftig rundt bålet. “Helvetes ulven! Hva skal vi med den!?” “Den bikkja var visst veldig god og…” Jeg blir stille. Lurer på om det var den som var med på utstilling tidligere i år. Fin bikkje.

Elghunden "Varg" drept av ulv. foto: fra Agderposten, Rune Bjørnstad SNO

 ”Tenk så jævlig! Finne bikkja på den måten” ” Helt opprevet” Jeg ser godt for meg hvordan det kunne vært. Jeg forstår raseriet til mine jaktkamerater.  Kjenner et stikk i magen. Jeg har selv sovet dårlig om natta da to av våre hunder forsvant under jakta for noen år siden ,og var borte for oss i over en uke. I et område  hvor det var gjort ulveobservasjoner samme uke (som vi ikke visste noe om da vi slapp de for elgsøk). “Nei, nå må vi få skutt ned ulvebestanden” “Det er jo ikke mulig å drive med hverken sau eller jakt i de områdene der” “Utrydd svineriet”

http://www.tvedestrandsposten.no/lokale_nyheter/article5340772.ece

På wikipedia sies det: “Det er nærliggende å tro at Ulvebestanden har økt noe de siste tre år, frem til i dag. I “Kynna-reviret” ble det sommeren 2010 påvist hele 11 ynglinger, noe som er et rekordhøyt anntall valper i ett og samme kull. Den samlede bestanden i Norge pr. Juli 2010 må nok regnes som over 50 dyr, selv om det ofisielle antallet ligger mellom 24 og 28 dyr.”

Det betyr altså at ulvebestanden er på vei opp? Og hvis det er ca 50 dyr, fordelt på 6-7 flokker, vil det jo etterhvert bli en større økning framover? Hvis alfaparet får 6-7 valper i gjenomsnitt, og det er 7 flokker vil en ha en økning på 42 dyr. hmmm….

-I heimen er det ett tema som ikke kan diskuteres: Ulv. Det går ei kule varmt. Jeg vurderer (nesten) skilsmisse. For jeg sliter med å synes det er greit å utrydde en art fra Norsk fauna fordi det er mest praktisk for oss mennesker. Hvilken start på en skremmende utvikling er ikke det? Hva blir det neste?

 Når det er sagt, så bor jeg ikke i et område hvor det er ulv. Og jeg vil jo ikke ha den her heller… Så jeg blir så forbannet dobbelmoralsk… Kan jeg kreve at andre skal slite med ulempene ved å ha ulv i sitt nærområde? Redde for unger, sauer og bikkjer. Forringelse av levebrød og livskvalitet?

Det har visstnok ikke vært angrep på mennesker av ulv siden 1888, så den er jo ikke en trussel for oss mennesker. Kan ikke bøndene passe på sauene sine? Kan en ikke la vær å jakte med løs hund i ulveområdene?

På den annen side, trenger vi ulven? Noen hevder at det er viktig for balansen i økosystemet. Ulven jakter i flokk og tar ut gamle og svake dyr, noe som igjen fører til en frisk og sterk elgstamme, feks. Ulven etterlater seg kadaver som igjen er viktig for andre dyr. Okei? Det høres jo bra ut?… Andre igjen hevder at det er for få ulver til å påvirke stammene til de ulike artene. Jeg blir ikke klokere.

For meg koker det ned til etikk. Er ikke vår (for)bruk av naturen og ressursene her styrt av oss og vårt verdisyn og prinsipper? Burde ikke vi mennesker begynne å tilpasse oss naturen og ikke omvendt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi tar turen fra hytta og opp til Kleivane. Vi har vært noen runder her før, og det er et fantastisk turområde.  Gode stier å gå på, ungene elsker det! Denne gangen skal vi prøve å gå fra Våjemyrene og over til Niksjåvann. Har sett på kartet at det er ikke mer enn snaue 3 km, det bør vel minstemann på 3 år klare?

Våjemyrene

Det er et fantastisk vær. Lufta er klar, men med det drag av høst i seg. Jeg blir bare stående å nyte utsikten over myrene, synes det er helt fantastisk flott. Ungene spretter rundt, og er utålmodig etter å komme avgårde. Ronja drar i båndet, og skulle nok gjerne tatt en tur på skauen på egen hånd.

...og under brua bodde det et TROLL!

 Når bikkje, unger og mor  sjøl kommer seg avgårde, går det fort unna. Stiene er lette og gode å løpe på, og ungene oppfører seg som om de fortsatt er høye på lørdagsgodteriet fra kvelden før. Og bikkja… Hun er bare glad over å få være med.

Stier som er gode å løpe på. Eller bare rusle langs

 Som forholdsvis fersk eier av et Canon speilrefleks kamera, har jeg blitt ivrig etter å få testet kamera og mine fotokunnskaper. Så man tar da bilde av det meste som åpenbarer seg langs stien…

Blåbær som har trosset det voldsomme høstregnet

 Ungene tror det har rabla helt for meg, der jeg kryper rundt i lyngen å tar bilde av bær og biller… De er jo tross alt vant til at det er de som er motivet, ikke bær og blad….

Tyttebær, -også kalt "puttebær"

 Ja, ja. Man har vel sett vakrere tyttebær. Men skal kameraet testes, så tar man det som måtte dukke opp i linsa. Synes de ikke ble så værst, likevel   Etter å ha tilbakelagt en halv kilometer, kommer vi til “Kvila”. En bitteliten bu, med en brisk, et bord og en vedovn på innsida. Og benker, kubbestol og en fantastisk utsikt på utsida.

Utsikt rett nedenfor "Kvila"

 Guttene har fortsatt mye sprut igjen i beina, så de har knappt tid til å skrive navnet i gjesteboka (nåja, Minsten med påholden penn) før de raser avgårde. Det er jo nå den spennende delen av turen starter. På stier vi ikke har gått før, og som vi håper ender ved Niksjåvann og hytta…

Sandvann

 Synes det popper opp fantastiske motiver på vår vei. Kjenner at batteriene lades opp i rekordfart, selv med fire unger (tok med et par ekstra på denne turen) og ei ivrig bikkje.

Røsslyngen stiller villig opp til fotografering

 Etter en liten rast er ungene klare til å ta fatt på den siste kilometeren. Vi har sett mye sopp på vår vei, men ikke alle egner seg til annet enn fotografering

Rød fluesopp. Godt egnet til foto!

...og hva var det denne het igjen?

Husker ikke hva denne lilla skjønnheten het, men jeg er ganske sikker på at også dette er av sorten man ikke skal spise… Jeg ber guttene om å ta på seg “kantarell synet”, for nå er det på tide å finne litt “gull”. Etter noen merkelige Zipp, Zupp of Svungh! Så har gutta kantarellsynet inntakt. De flyr rundt granlegger og mosesenger og leter og leter. Og de vet godt hva de skal se etter…

Kantiser!

-og joda! Der stod de, turens første klynge med kantareller. Guttene begynner å bli slitne, men ikke værre enn at de krangler litt om hvem som skal plukke hvilke. Ikke lenge etter ser vi Niksjåvann, og det var vel akkurat på tide. De tre år gamle beina har gått langt nok i dag…

Solnedgang over Niksjåvann

-Og alle var vi enige om at det hadde vært en fin tur….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det kan ikke bli råere altså! Jeg hadde greid å lure meg med på guttetur, villsvinjakt i Skåne. Min Mann er heldigvis raus sånn. Villsvinjakt synes jeg er noe helt spesielt. Det er vanskelig. Det er slitsomt. Og ikke minst veldig, veldig spennende!

Denne kvelden skulle jeg sitte på post et stykke fra vei. Det var 10-15 min gange inn, langs en gjengrodd traktorvei. Stort sett gammel granskau rundt på alle kanter.  På veien inn ser jeg spor av villsvin.  Jeg kjenner den gode spenningen brer seg i kroppen. Er spent og oppglødd. Føler på meg at i kveld vil det komme villsvin på post…Det en liten lysning i skogen med to jakttårn. Fritt valg, etter vær og vind. Jeg tar det jakkttårnet som står lengst inn i granskauen. Vinden går fra åta og inn  skogen bak meg.

På villsvinpost i Skåne

God utsikt til åta, der det er lagt ut litt korn. Korn og mais funker godt på vinterstid, men jeg er litt skeptisk til dette i agust. Hele Skåne er jo fullt av poteter, korn og sukkerbeter, så villsvina kan jo riktig meske seg i åkrene der. Hvilket de også gjør. Men nå var jeg henvist til en post langt inni skauen. Det skulle jeg sitte til det ble mørkt, og så lyst igjen. Jeg er ikke veldig mørkredd av meg, men har noen dårlige jaktkompiser som har gjort sitt til at jeg ikke frivillig går ned av det jakttårnet mens det er mørkt… Så på post inntas det verken vått eller tørt, man tar ikke sjansen på å måtte tisse, må vite.. (en av de få gangene jeg ønsker jeg var mann…)

Jeg setter meg så stille som mulig i tårnet.  Klokka er såvidt blitt 19. Et svakt vinddrag i lufta. Det er klarvær, sola har fortsatt ikke gått ned. Jeg har alltid med meg mye på post, det går i ekstra klær, mer klær og postpose. For at jeg skal sitte stille på post kan jeg ikke fryse,- ergo oppakning som om jeg skal til nordpolen. I det jeg drar opp glidelåsen på postposen hører jeg det.  Det knekker godt av grankvist litt til høyre for meg. Søren! Lyden forteller meg at jeg akkurat har skremt et villsvin fra å komme fram. Det grynter og knaker og forsvinner lengre og lengre fra meg.

Men skogen er raus med lyder i kveld. Det knaker rundt meg på alle kanter, og jeg vet at villsvina godt kan stå lenge å trykke før de plutselig kommer ut. Spesielt hvis de aner at det er noe som ikke helt stemmer. Jeg får rigga meg til, og gjør meg ferdig med alle glidelåser og bråk, slik at jeg kan stitte stille de neste 9 timene…Det begynner å skumre. Plutselig kommer en diger ugle mot meg, og har tydeligvis tenkt å slå seg ned i jakttårnet. Jeg kvekker til. Har absolutt ikke lyst til å ha selskap av en ugle! Bare et par meter fra meg avbryter den landinga og flakser opp i et grantre noen meter i fra. Den sitter å kikker på meg med de kulerunde øynene sine, mistenksomt med hodet på skakke. Jeg later som den ikke er der. Og det funka litt for godt. For plutselig gjør ugla et nytt framstøt, den har tenkt å lande i jakttårnet! Jeg beveger raskt på hodet, og ugla bråvender og flakser passe snurt avgårde.

Ikke lenge hører jeg høye villsvinhyl. De er et stykke unna, men nær nok til at pulsen min øker betraktelig! Kommer de hitover tro? Hylinga fortsetter en stund. Det begynner å mørkne for alvor. Snart kommer det en liten time hvor det er vanskelig å skyte fordi det er for mørkt. Så vil månen komme fram, og da blir det greit skytelys. Så hører jeg det knaker ganske nære. Det er villsvin. Det bråker mye, men jeg kan ikke se noe. Det går i tetta i skogen, og bruker laaaaang tid på å komme fram. Det knaker og knaker. Utrolig stor forskjell på villsvina. Noen er veldig stille, og du merker dem ikke før de plutselig står der, mens andre kommer med høye hyl og tramper så kvistene skvetter rund de.  Jeg må bare vente. Børsa er klar. Jeg har skrudd på rødpunktet på kikkerten. Er det lyst nok? Nei. Det er for mørkt. Jeg må bare vente. Villsvinet har nå kommet fram til åta, jeg kan høre det gnafser og spiser. Så kommer månen opp. Yess! Tenker jeg! Jeg leter etter villsvinet i kikkerten. Vanskelig. Finner det ikke helt først. Så der! Jeg trekker pusten dypt og gjør meg klar til å trekke av. Plutselig gjør villsvinet en brå bevegelse, og  jeg kikker automatisk opp. Og ser på enda ett villsvin som kikker rett på meg, før det hiver seg på sprang sammen med kompisen sin. Hæ? hva skjedde? Jeg sitter der litt snurt tilbake. Irritert for at jeg ikke tenkte tanken på at det faktisk kunne vært flere. Irritert for at jeg ikke brukte sjansen når jeg hadde den. Og veldig irritert på at jeg ble hakket for ivrig… Blæh!

Men det går ikke lange tida før det er full action i skauen bak meg! Det hyles, løpes, gryntes og fnyses. Pulsen tar helt av! Jeg har ikke mulighet til å snu meg å skyte den veien, det vil skape for mye lyd, dessuten er det altfor mørkt mellom granleggene der. Så jeg må bare sitte å høre på de ville lydene. Det er litt skummelt og, men mest spennende! Jeg må bare sitte helt i ro, å gamble på at de etterhvert kommer fram til foret.  Jeg synes det er rart at de holder på rett bak meg, vinddraget går jo rett fra meg og mot dem? Jeg skjønner ikke helt hva villsvina bak meg driver med, det er noen utrolige lyder. Plutselig løper de avgårde i vill fart, før de bråsnur og kommer like fort tilbake igjen. Slik holder de på iallefall en halv time. Grynt og snøft.

Putselig er det et voldsomt grynt rett ved tårnet mitt. Jeg enser at villsvinet elter med noe, det grynter og puster. Jeg kan ikke se det, det er for mørkt. Men lydene hører jeg godt! Pulsen øker igjen. Den er litt vel nærme synes jeg… Godt at de ikke klatrer i trær!  Men heller ikke dette villsvinet kommer helt fram. Det knaker i skogen igjen, og så er de avgårde.

Jeg registrer at det begynner å bli grålysning. Hvor ble alle timene av? Jeg har faktisk snart sittet 9 timer på post, og føler knappt jeg har rukket å rigge meg til…Om en liten time kommer min “dårlige” jaktkompis å henter meg. Når jeg litt senere går ned av jakttårnet, ser jeg at bare to-tre meter fra tårnet har villsvinet endevendt en stubbe. Ikke rart jeg følte det var nært…                   Jeg er veldig glad jaktkompisen sa han kunne gå meg i møte (skulle bare mangle etter å ha skremt meg med skumle villsvinhistorier i årevis). Jeg er litt skjelven enda, etter den villeste villsvinnatta ever!

Noen fikk villsvin...

Det var Mannen sin det!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det regnet hakkespetter i morges. Søren og! Ikke veldig fristende å slippe Ronja på skauen da. Det finnes liksom bedre ting å ta seg til for en allergiker en å elte med ei blaut bikkje… Men så, plutselig sprekker himmelen opp, og rundt 8.30 forsvinner alle tunge skyer. Hurra! Alt ser mye lysere ut. Jeg hiver innpå dobbel dose med allergipiller, bevæpner meg med nesespray og øyedråper, samt ventolin og skrider til verket. Allerede ved testing av hundepeiler og GPS’en starter de første nyserundene. Jæv…. allergi. Dårlig kombinasjon dette, allergiker og hundeeier… Samma det, jeg SKAL på skauen å slippe Frøken Unghund! Guttene er hos snille Besteforeldre og Mannen er på jobb. Formiddagen er bare min!

Ronja-snuppa er veldig klar for skautur. Jeg er spent. Ronja er en selvstendig frøken, og det skal bli spennende å se hva hun kan få til i dag. Mitt håp for turen er at hun skal starte på søk ut fra meg, for så å finne  tilbake til igjen. Har ingen ambisjoner om at hun skal finne elg, langt mindre lose. Men, det kan jo skje…. Jeg fester halsbåndet med hundepeileren på bikkja. Legger merke til at det er flere enn jeg som er spent! Ronja tripper utålmodig. Jeg sjekker at GPS’n funker. Joda, alt i orden, og et par og tjue nys senere er vi igang. Jeg går med Ronja i bånd de første hundre meterne. Dette fordi jeg vil angi retningen hun skal søke, og vil helst unngå at hun surrer tilbake mot bilen og veien. Når jeg slipper Ronja, spretter bikkja lettbent innover stien. Her har vi sluppet mange bikkjer tidligere, og det er ofte elg i dette området. Noen elgespor langs stien vitner om at det har da vært trafikk av skogens konge de siste dagene og.

Joda, elgen har vært her...

Jeg følger med bikkja på GPS’n. Joda, Frøken Unghund er godt i siget. Hun tar en god runde til venstre for meg. Jeg står fortsatt på samme plass som da jeg slapp henne. Etter noen minutter er hun på tur tilbake. Jeg ser henne på stien 10 meter forann meg. Ronja registrer at jeg står der, men krysser stien og er på god vei til å sjekke ut terrenget til høyre for meg. Nydelig! tenker jeg. Dette tegner bra. Jeg sjekker GPS’n igjen. Nok en god runde. Jeg tar fram kaffen, og bare venter. Etter nye 5 minutter er hun tilbake igjen. Jeg reiser meg for å gå videre, og Ronja tar ut på nytt. Når jeg sjekker GPS’n neste gang, ser jeg at hun er på tur rett mot bilen. Ånei! tenker jeg.  Veien er ikke mye trafikkert på en søndagformiddag, men ofte kjøres det fort, og det er svingete og uoversiktlig. GPS’n viser at Ronja nå har nådd veien. Hun løper et godt stykke langs den, før hun plutselig snur og løper tilbake. Jeg er nervøs, håper hun hatt vett til å løpe i kanten i det minste… Når hun kommer til bilen, løper hun bare forbi, fortsetter på veien. Fillebikkje!  Jeg prøver å plystre henne inn, men hun reagerer ikke på det. Jeg bestemmer meg for å gå opp på en liten kolle, og plysre litt mer. Plutselig viser GPS’n at hun skifter retning. Hun er på tur tilbake. Hun følger sine egne spor fra bilen og opp til meg. Når hun ser meg, er hun tydelig stolt over å ha funnet tilbake selv. ”Flink jente”! Pølsebitbelønning faller i smak.

Stolt Ronja fant tilbake til stolt eier

Men det er rett ut i søk igjen. Sola skinner, og det begynner å bli varmt. Det damper av skauen etter det heftige regnet tidligere på morgenen. Ronja er langt avgårde igjen, men denne gangen i “trygg” retning. Ingen biler og trafikk. Jeg er spent på om hun klarer å finne tilbake igjen. Joda, etter 20 minutter kommer hun tilbake på sine egne spor. Gøy å kunne se på GPS’n hvordan bikkja jobber.  Samtidig som det er litt lett å bli for opphengt i GPS’n.  For noen år siden ville jeg vært lykkelig uviten om Ronjas tur langs veien, jeg ville bare trodd hun suste rundt i skauen. Og det kan være veldig lettvint å bare hente bikkja når søket i jakta skal avsluttes, istedet for at bikkja lærer seg  til å alltid komme tilbake til utgangspunktet. Jeg har og vært med på elgjakt der man plutselig har “glemt” gammel kunnskap om elgoverganger og tråkk, bare fordi bikkja henger på en elg og GPS’n viser at…. Lett å bli hengende bakpå da. Så en må bruke GPS’n med hodet, tenker nå jeg da.

Det skjer ikke så mye resten av skauturen vår. Frøken Unghund, er som forventet svært selvstendig. Hun er dårlig i kontakten, og det er noe vi må jobbe videre med. Viktig at hun kommer helt inn til hundefører mellom søkene, slik at en har mulighet for å koble dersom det er ønskelig.  Med tiden som ligger foran oss vil det bli gode muligheter for å trene på det. Gleder meg allerede!

Ronja skjønner ikke helt poenget med selvutløser'n på kameraet...

To glade og fornøyde jenter

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå nærmer det seg 21. august, og nok en magisk dato for oss som er jaktinteresserte -og har hund. 21. august er båndtvangen over, og  jeg kan endelig begynne å trene på bikkjene i skauen igjen. I år er det ekstra spennende,  vi har ei elghundtispe på 15 mnd som tegner veldig bra. Ronja heter snuppa, og er ei fantastisk rolig og snill bikkje (Badstuåsens Ronja fra Norodalen). Elghundene har jo i lang tid hatt rykte på seg til å være morske og bråkete, men dette har nok snudd litt de siste åra. I allefall er de to vi har i gården eksemplariske i så måte.

Ronja. Forhåpentligvis kommende storjeger....

Jeg tar litt av æren for at det har blitt skutt 46 elg for “gammelhunden” vår, Odin. Da vi fikk han som valp var jeg mye ute i skauen med han, og hadde stor tålmodighet. Han ble godt skauvant  og selvstendig, lærte seg å komme tilbake til utgangspunktet. Han utvidet søkene etter elg i større og større radius, og ble en fantastisk løshund. Han er ikke noe jaktidiot som kan holde på i dagvis med samme elg eller tar av gårde langt utpå heiene,  men han lar seg plystre inn hvis det er feil dyr (Nåja, stort sett iallefall ). Han er nemlig en liten anese lat. Og det er bra, for da slipper man å bekymre seg over at bikkja ikke har kommet inn til kvelden. Men Odin kan man alltid stole på. Han gjør jobben sin, hele jakta igjennom.

Ai ai ai som jeg gleder meg til å prøve Frøken Unghund!! Håper vi greier å få til mange skauturer før jakta starter for alvor.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I år var jeg sikker på at jeg skulle greie å slå Mannen i kampen om å få den første bukken i bukkejakta. Av den enkle grunn at Mannen var borte på turnusjobb, og ikke kom hjem før tre dager ut i jakta. Ha-ha tenkte jeg! NÅ skal jeg endelig kunne ordne med bukkefall sjøl. Tidlig på morgenen 10. august var jeg på plass på post. Min snille svigerfar hadde et par dager i forveien ryddet stien bort til jakttårnet, så det var uproblematisk å liste seg stille på post i grålysninga. Åh så spent jeg var! Jeg rigga meg til i jakttårnet, og satt med kikkerten klar. Det var litt ugrei vind, men jeg mente det måtte gå bra siden jakttårnet står på en kolle, og dessuten er veldig høyt. Så der satt jeg da og speidet. Og speidet. Ingenting skjedde. Ikke en gang ei geit tusla forbi. Slukøret tusla jeg med ned fra jakttårnet, og hjem for å sende ungene i barnehagen, og gjøre meg klar til jobb. Ja, ja. Til kvelden er det nye muligheter. Men nei da! Tross iherdig postering i dagesvis, ble det ikke noe bukkefall her i heimen. -Før Mannen kom hjem….. Første morgenen han var hjemme, tusla han ut og ble borte et par timer, og kom likegodt hjem med to fine bukker. Makan! Litt småsnurt bestemte jeg meg for å ikke gi opp. Etter 4 kvelder og to morgener på post skjedde det endelig.

Jeg satt på en hogstflate hvor vi har satt opp en saltstein.  Den første kvelden jeg skulle sitte der, ble jeg møtt av storbukken sjøl. Jeg hadde lista meg stille fram, og var nesten kommet fram til enden av sletta der jakttårnet står, da jeg hørte det tusla bare noen meter i fra meg, og rett bak jakttårnet der jeg skulle sitte. Jeg stod helt stille. Lyttet. Så plutselig brølte bukken, og jeg så den sto der bare 6-7 meter i fra meg, i tetta der. Det var ikke mye jeg så av selve bukken, bare hodet og geviret, det var en sværing! Jeg slengte meg ned og gamblet på at den skulle krysse traktorslepa jeg hadde kommet inn, hvor det er en overgang. Men den brølte, og bare forsvant mellom eikekrattet. Pulsen hadde steget at par hakk, ja… Spennende opplevelse!

To kvelder tidligere har jeg hatt besøk av ei singel rådyrgeit, begge kveldene ganske nøyaktig kl 20.30.  Denne kvelden kom det ikke noe geit. Typisk, tenkte jeg, som hadde kameraet klart. Rett før 21 er jeg mest opptatt av å få lirket ut en sjokoladebit av lomma på sekken, da jeg plutselig så en bevegelse tvers over sletta, mellom gamle granlegger. Oj sann! Det er en bukk!!! tenkte jeg med en gang! Upps! Jeg fikk etter litt plunder lirka børsa i riktig posisjon, og kunne konstatere at;  joda, det var en bukk. Men den hadde det travelt gitt! Veldig målbevisst og  i godt tempo gikk den inn på sletta. Jeg kjente hjerte dunke som besatt av spenning, pulsen økte. Søren! Skulle den fortsette i det tempoet? Så sakket den litt av på tempoet samtidig som den vinkla av og kom gående rett mot meg. Ikke aktuelt å skyte den fra den vinkelen. Søren igjen! Men så vinklet den av igjen, og ble gående med bredsida til. Men da hadde den nådd det området på sletta hvor det er litt kratt, og i tilegg står det et tørt grantre med sprikende greiner ut. Urent å skyte. Søren og! Nå har den kommet halveis på sin tur over sletta, og jeg har enda ikke fått skutt. Skulle jeg ikke lykkes i dag heller?                                                                                                                                Jeg puster med magen. Tenker kjappt hvor det er naturlig at bukken går. Litt lengre fremme er det en lysning uten kratt og vegetasjon. Sannsynligheten for at han fortsetter i den retningen er stor. Jeg flytter børsa litt, og ser for meg hvilket punkt bukken kommer til å “gå inn i kikkerten” på. Det er bare å vente et par sekunder, så der! Der kommmer han gående rett inn i kikkertsiktet mit!!! Tempoet er lavere, og han stopper opp et øyeblikk. Jeg sikter og trekker av. Bukken går rett ned. Endelig!!!

Veldig veldig fornøyd!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden Min Mann er litt over middels interessert i jakt og viltpleie, var det naturlig for han å bli en del av viltnemda i kommunen (fallvilt korpset). Dette medfører en del telefoner fra politiet til alle døgnets tider, der Mannen må rykke ut for å spore opp påkjørt vilt eller fjerne døde dyr. Ikke alle henvendelser kan vel kategoriseres som “vilt” , det hender det er telefoner om påkjørte katter eller fugleunger som ligger på bakken…                                                                                                                                                                                                                                                               I perioder kan det være 3-4 telefoner i uka, og gjerne midt på natta.  Jeg har i mitt stille sinn tenkt “at han gidder” når telefonen ringer kl 03.00 på natta, men Mannen er alltid like entusiastisk! Bra er det uansett at noen gidder,- for dyra er det en forskjell på en lang og smertefull død, eller en human avliving.

I ettermiddag ble det meldt om et påkjørt rådyr. De som hadde kjørt på det hadde ikke meldt fra, men rådyret var observert av noen  syklister. Jeg skjønner ikke at folk ikke melder fra når de kjører på et dyr, men de tenker kanskje at “det gikk nok greit med rådyret siden det løper videre”? Eller vet ikke folk hvem de skal melde fra til?

Vel, nok om det. Vi kjørte ut til stedet hvor rådyret var observert sist. Denne gangen var sannsynligheten stor for at det var på et svært avgrenset området, siden det var et vann der. Det måtte ligge et sted mellom E18 og vannet. Sannsyligvis lå det bare å trykket ennå, og det var for tidlig etter påkjørselen til at sårfeberen hadde satt inn.  Mannen velger å ikke bruke ettersøkshund i første omgang. Dette fordi han var rimelig sikker på å finne dette rådyret, og det er lettere å skyte et raskt skudd uten hunden.

Mannen begynner å gå stille mot stedet hvor han tror rådyret ligger.  Det er viktig å ikke støkke dyret, da et skadet rådyr kan løpe langt om det blir skremt. Drillingen er ladd og klar til bruk. Han står i overhøyde ift  der rådyret sannsyligvis er. Det er noen hus på andre siden av vannet, og derfor viktig å tenke på bakgrunnen før han løsner skudd. Han finner noen bloddråper som bekrefter at han har rett. Rådyret ligger der.

Skadet rådyr i kikkerten

Et bukkekje fra i fjor

Vel utført oppdrag

Tips oss hvis dette innlegget er upassende